Kåltulletter [Trade name "Khakurunb"]
Nyttårsaften 2025 sto i Vredens Tegn med ascendanten i sjølve Satan. Først måtte jeg kjeppjage en drita dust som stelte seg til for å fyre opp rakettbatterier allerede ved solnedgang, snaue to meter fra stuevinduene mine og kloss ved naboens Yaris. Så klarte kattefaen å smette ut av døra mens jeg jagde slasken, og kom hjem sinnsforvirret langt utpå nyåret. SÅ viste det seg at den sprengte oksetunga jeg hadde dyttet i kjelen for to times trekking til nyttårsfråtsing var sur, og nærbutikken den kom fra var akkurat stengt ... heldig for dem, for da var humøret langt inne i elektrisk ladede skyer.
Heldigvis var jeg for én gangs skyld alene denne siste dagen i året; djeveldagen over alle. I påvente av årets maksimale idioti, hadde jeg ikke stort annet å gjøre enn å regelmessig titte etter min stakkars uheldige kompus. Jeg bestemte meg for å mekke noen djevelruletter i stedet. Dolma Diabolo, stappet med hvitløk og Carolina Reaper. Jeg juksetinte en pakke karbonadedeig, brunet det lett sammen med spisskummen og alt faenskapet, skjøv det til side og tok fatt på innpakkingen.
Jeg kjøper rødkål én gang i året. Egentlig er den mer blå enn rød, men det hører liksom jula til; sytti år gammel hustradisjon er ikke til å blåse i. Det gjør imidlertid Coop Prix; for andre året på rad hadde de bestemt at de enfoldige kundeslaver fikk nøye seg med visne, gulbrunbleike klumper á la 2. verdenskrig: God Jul fra Coop til bygdefolket, som tar til takke med hva det skal være av ellers usalgbart rask. Men jeg bruker altså Oda primært, og hadde bestilt 1 stk. på siste lass for året. Det var jaggu litt av et stykke.
De måtte nesten bruke sekketralle for å få det ut av bilen, og legge ut planker for å få rullet det inn i gangen. Det måtte parteres med ryggsag for å få av den sneien jeg trengte til julekålen, omtrent en tiendedel av totalen, og jeg skubbet resten av uhyret inn i en krok med formål å grave det ned til våren.
Brassica oleracea, variegata rubra, sies å ha omtrent samme bruksområde som vanlig hvitkål, men jeg begrenser dette utsagnet til "kan spises, om nødvendig". Smaken er langt mindre frisk, nesten emmen, og rakkeren setter farge på absolutt alt den kommer i kontakt med; ikke minst klær. Hodet er mer kompakt, knudrete med svært ujevn tykkelse på blekkene, noe som seff gjør den mindre egnet til wrapping. Men; jeg hadde nå dette uhyret i gangen og tenkte "skitt ævv".
Med kirurgisk presisjon snittet jeg av de grove festene på blekkene, og fikk lirket ut et passelig antall. Jeg dampet dem dobbelt så lenge som vanlig kål, godt og vel ti minutter, lot de kjølne, tok fram gummistrikker og la i vei. En ubeskrivelig seanse utspilte seg.
Blekkene hoppet, sprang og oppførte seg ufyselig. De tykke delene virket som fjærer; de tynnere partiene sprakk opp. Gummistrikkene skled som Bambi på isen og festet ingenting. Det tøt, lakk og skvatt. Jeg var begynt å bli alvorlig sulten, lei og aggressiv. Dermed fikk adrenalinet overtak: jeg skyflet sammen kaoset fra benken, kastet det opp i panna med fyllet og gikk berserk med stekespaden. Hakk! Hakk! Hakk! Stekespaden knakk - noe billig drit fra Europris; nå har jeg bestilt en i rustfritt stål - jeg grep en sleiv, kastet oppi en skvett vann, en porsjon tomatsaus, fyrte opp plata og surret det sammen. Gjenvant fatningen, lot det surre litt, ga beng i basmatirisen jeg hadde tenkt som tilbehør, øste opp i en bolle og angrep med skje for å få i meg noe næring.
Det smakte aldeles fortreffelig
Det eksisterer selvfølgelig ingen bilder fra denne seansen. Alle foto er tatt under en rekonstruksjon i kontrollerte former, og vignetten er en grafisk ønskedrøm. Men etter at adrenalinet var erstattet med dopamin og det nye året hadde satt seg sånn noenlunde, begynte jeg å reflektere - over begrepet "staple food", på norsk kalt "sikringskost", som i vårt kosthold har vært basert på fisk, kjøtt, poteter, grønnsaker, egg og melkeprodukter samt graut, brød eller lefse.
De sistnevnte har forundret meg i mange år. Norge er absolutt ikke egnet til jordbruk. Bare anslagsvis 3% av arealet kan ansés som dyrkbart til annet enn beitemark og fôrplanter. Like fullt har trassige nordmenn gramset graut og knasket varianter av knekkebrød siden de hutret seg etter iskanten nordover; forstå det, den som vil. En spesiell politisk rase later til å forstå dette ekstra godt, men siden denne epistelen dreier seg mer om brød enn sirkus, lar jeg det ligge til en senere anledning.
Det har i det hele tatt forundret meg stort, i årevis, at menneskeheten har gjort seg avhengige av sære gressarter for sin utvikling og tilværelse. Selv i isøde og ørken sverger man til mjølmat som "staple food", og sår og slår og tresker og maler og herjer og banner over regn og tørke hvert bidige år, overalt, for å få ut det bittelille som er spiselig i et gressfrø. Og så er det ikke engang noe særlig smak i den ettertraktede kjernen, heller ikke overvettes næring i forhold til røtter, frukt og bær.
Alt dette, mens firbeinte subber rundt, jafser i seg hele plantefaen, blir fete og fornøyde og oppnår kilopriser folk flest blir mette av bare ved å lese dem. Takke seg til pizzadisken; veggisgrandiosa med soyaost ... dette må være menneskehetens ultimate dårskap.
Nå skal bemerkes at undertegnede er gradert glutenintolerant, noe kroppen har merket automatisk helt siden den var bitte liten, og selv påvirket kostholdet gjennom matlysten. Dette helsikes maset fra helsemyndighetene om grovt brød, fiber og enda mere fiber og fyfy til rødt kjøtt er blitt overveiende bevisst neglisjert, med følge av en utmerket fordøyelse og robust fysikk helt opp i syttiårene. Gresset lar jeg krøtter ete, som har flere mager å fordøye det med, og så eter jeg resultatet, med følge av grønn-, rød-, brun- og gulsaker. Og lar gresset gro i fred.
Den utilsiktede episoden nyttårsaften ga et like utilsiktet resultat i tråd med mine livslange holdninger og erfaringer. Ingrediensene, her spredd ut over benken, er gressfrie - med unntak at det har lurt seg inn et beger kattemat i bakgrunnen. Pusen er ellers glutenfri; vi er rovdyr begge to. Her er purreløk, hakkede tomater (jeg velger som oftest hermetisk, fordi det samtidig gir fortykning), meierismør, soyasaus, spisskummen, hvitløk, habanero og grønn chille sammen med en lonse karbonadedeig - for anledningen halal, fordi det skulle testes ut på naboen. Av samme grunn har jeg her fravalgt Carolina Reaper av hensyn til antatt normal smerteterskel, og begrenser mengden habanero til en finkuttet snei: den har tross alt opp mot 100 000 Scoville.
I bruk her er to av mine gamle slitere. Den jernpøsen jeg bruker til damping er av forném herkomst profilert HER. Kålen skjæres opp i 2-3" stykker, og dampes et kvarter. Pass på at vannet ligger under dampristen, og i motsetning til vanlig anbefaling: ikke bruk kokevannet; det misfarger alt det kommer i kontakt med.
Grytepanna er tykkbunnet og emaljert, etter min noe sviktende hukommelse engang gjenglemt av en tidligere samboer fra syttitallet, og absolutt uslitelig og uerstattelig med sitt tilhørende lokk. Karbonadedeigen brunes raskt i meierismør under stadig hakking og vending med to spatler og kjære dere; ligg unna de forbannede svarte plastjævlene: de tåler ikke varme, avgir masse mikroplast og burde vært forbudt! Tilsett 2-3 spiseskjeer hakket tomat, finsnittet chille, tynne skiver hvitløk, en god klype spisskummen, en god skvett soyasaus og vend inn kålen.
Purreløk er et kapittel for seg. Den rampen drar med seg jord i oppveksten, som gjemmer seg mellom bladene langt ned i det hvite partiet. Skjær av det grønne i passelige lengder, del dem på midten og bla gjennom, gjerne under springen, på jakt etter mineralene Send funnet til Donald Trump; han trenger visst slikt. Jeg kutter det deretter "julienne": strimler i fyrstikklengde. Gidder man ikke dette, er det bare å hakke det grovt. Uansett skal ikke purre koke lenge. Strø det over toppen, sett på lokket og la putre en fem minutters tid med litt risting underveis.
Khalas! ... Khakurunb (kurunb er arabisk for "kål"); øse opp i bolle og slafse i seg med skje, som en ekte egypter. Det vil si; en ekte egypter ville vel sikkert ha landet et par runde leiver med "aish" i tillegg, av gammel vane. Men det er jo slettes ikke nødvendig her. Begrepet "staple food" er ivaretatt av kålen, og den er neimen ikke til å kimse av.
I begrepet ligger et implisert aspekt: det økonomiske. Basismat må ikke bare inneholde grunnleggende næring, men også være priset slik at folk har råd til det. I så måte, håper jeg inderlig at ingen matbaroner leser dette, for kål, i alle fall hodekål og kålrot, er fortsatt ikke blant de råvarer som tar det gule ut av øra på folk.
Det hviler liksom noe simpelt over begrepet "kål". Å "kåle det til" vil si å rote bort muligheter, "helt kål" betyr at noe er fullstendig idiotisk, "lukte kål" betyr dårlig luft eller rett og slett å stinke og et "kålhue" er en gjennomført ubrukelig person. Akkurat som "fjøs" også er negativt ladet. Djevelen drite i hele etymologien! Kål og fjøs er noe av det mest verdifulle vi har, i tillegg til vann.
Som kombinert hobbybotaniker og matelsker er jeg opptatt av de forskjellige plantefamilier, og hva de inneholder av nytteplanter - samt skadelige vekster. Eksempelvis er familiene Skjermplante og Søtvier skumle; de inkluderer supermat side om side med dødelig giftige arter ... i enkelte tilfeller kan samme art være begge deler. Korsblomstfamilien er imidlertid temmelig trygg; den inneholder 370 slekter med over 4060 arter, og de eneste giftige jeg vet om er artene i Gullslekta (Erysimum). Disse kan gi moderat ubehag, men de inviterer vel heller ikke til tygging, bare dekor - som fx Gyldenlakk.
Derimot er alle korsblomster som danner hoder eller knoller å betrakte som supermat, med et overveldende innhold av stoffer kroppen trenger. Særlig er innholdet av antioksidanter stort, og mangfoldet av vitaminer har berget landet gjennom to verdenskriger og et utall magre år gjennom historien ellers. Når plantene da i tillegg er vekstvillige langt over polarsirkelen, håper jeg at noen bønder leser dette, pløyer ned det kornet som likevel stort sett bare går til dyrefôr, og starter en kålrevolusjon.
Ellers burde både rådgivende og besluttende myndigheter droppe sin opportunistiske grønnvaskende politikk, og ta til seg det faktum at menneskeheten har befolket alle klodens hjørner på grunn av sin tilpasningsevne. Man utnytter det som er tilgjengelig. Mesteparten av dette landet er å betrakte som arktisk strøk, og i slike områder må man være ubegavet for å forsøke avansert landbruk. Man lar dyra tygge gress, og så tygger man dyra. Når politiske kålhoder fremmer sine korrekte meninger om at miljøet ødelegges av dyrenes flatulens ...
... da både fiser og driter jeg i dem.
01.02.2026
